Hopp til innholdet

Førsteårselevene på forskerlinja møter mentorene

Høsten 2020 er 32 elever i gang med sitt første år på Forskerlinja ved Ullern videregående skole. Tidlig i oktober fikk de møte de fire mentorene sine, som skal følge dem gjennom hele året. Og mentorene er ikke noen hvem som helst.

32 spente førsteklassinger sitter i Jónas Einarsson Auditorium. De går alle på Forskerlinja. Dette er et unikt tilbud til ungdommer i Oslo som ønsker å fordype seg i realfag, og da særlig innen biomedisin, og få en mer praktisk innføring i fag som matte, fysikk, kjemi, biologi – og ikke minst IT og programmering.


Første av tre møter
Ragni Fet, tidligere kreftforsker nå biologilærer ved Ullern, har ansvaret for førsteklassingene på Forskerlinja:

Hyggelig å se dere alle. Det er en glede å introdusere de fire mentorene for dere:

Mentorene. Fra venstre: Vegard, Jónas, Simone og Bjørn. Foto: Elisabeth Kirkeng Andersen.

Fet forteller elevene at de kommer til å møte de fire mentorene i dag, og to ganger senere i løpet av skoleåret. Neste gang blir på besøk på arbeidsplassen til de ulike mentorene. Her kan du lese mer om hva elevene på Forskerlinja 2019/2020 opplevde da de besøkte Simone Mester på hennes arbeidsplass i desember 2019.

Og gangen etter der skal elevene presentere egen forskning for mentorene og få den vurdert av dem. Her kan du lese mer om hva slags forskning elevene på Forskerlinja 2019/220 presenterte for mentorene.

–I dag skal dere spørre mentorene så mye som mulig om deres valg av utdannelse og retning, karriere og hva de har lært og erfart og hva de gjør i dag. Så da er det bare å sette i gang å stille spørsmål, oppfordrer Fet.

 

Spørsmål og svar
Elevene lar ikke vente på seg, og stiller gode spørsmål til Vegard, Jónas, Simone og Bjørn gjennom den neste timen. Det er tydelig at de har gjort grundig bakgrunnsjekk på de fire mentorene sine.

Som Jónas sa da tiden var over:

Dette var gøy! Dere har stilt oss gode og interresante spørsmål. Dette var virkelig både lærerikt og underholdende for meg også.

Nedenfor kan du lese noen av spørsmålene og svarene som kom opp i løpet av den drøye halvannen timen de tilbrakte sammen.

 


Spørsmål & svar


Spørsmål: Hva er det mest spennende dere har opplevd i deres karriere?

Vegard:
Jeg ble intervjuet av NRK radio og de laget en artikkel om forskningen vår. Forskningen omhandler hvordan pust påvirker væskestrømningen i hjernen, noe som kan være med på å rense hjernen for avfallsstoffer.

En opphopning av avfallstoffer i hjernen kan være forbundet med risiko for å utvikle Alzheimers sykdom, så da ble det den vinklingen som NRK tok: «Norsk studie: Pusterytmen din kan ha en relevans til Alzheimers», selv om vår forskning ikke sier noe om det årsaksforholdet. I kommentarene under saken var konklusjonen nær sagt at «Yoga er bra for hjernen», siden pust er så essensiell del av yoga.

Det var interessant å se hvordan vår forskning ble så annerledes kommunisert enn det vi hadde jobbet med.

Engasjerte og lyttende førsteklassinger på Forskerlinja. Foto: Elisabeth Kirkeng Andersen.

Jónas:
Mitt største øyeblikk var da jeg for to år siden satt på en vitenskapelig konferanse om immunterapi mot kreft i New York. Samme dag ble det kjent at de to forskerne Tasuku Honjo og James Allison hadde blitt tildelt årets Nobelpris i medisin for deres oppdagelse av hvordan sjekkpunthemmere, en type immunterapi, kan få kroppens eget immunforsvar til å behandle kreft.

Så, i det konferansen åpner, kommer Jim, som James Allison blir kalt, nedover i konferansesalen for han skal gi en presentasjon. Dette var bestemt for lenge siden, og hadde ikke noe med Nobelprisen å gjøre. Hele salen reiser seg og klapper. Det var stort. Jim var dessuten her i fjor og besøkte elevene som nå går i andre  klasse på Forskerlinja.

Simone:
Da jeg var ferdig med masteren min ble jeg tatt opp i SPARK, som er Universitetet i Oslo sitt innovasjonsprogram. Jeg ble i den forbindelse invitert til Arendalsuka for å presentere prosjektet mitt for mange viktige mennesker, og det var stort for meg at jeg kunne bidra inn.

I tillegg så er det veldig stort når jeg opplever en a-ha opplevelse på laboratoriet: Når du får et resultat som viser at teorien din funker, det er gøy.

 

Bjørn:
Det å finne løsninger på ting, det er noe av det beste synes jeg. Hvis jeg skal trekke fram en enkelthendelse så må det være denne: Jeg jobbet lenge i Photocure som forskningssjef, og utviklet der et medisinsk utstyr kalt Cevira som er laget for å behandle livmorhalskreft. Vi testet det ut på mennesker og det hadde gode resultater, men så ble det lagt i skuffen av mange grunner.

Så, for et år siden så kom nyheten at et kinesisk selskap hadde lisensiert inn dette produktet for flere milliarder kroner. De er i gang med den siste delen av utprøvingen av Cevira, så kanskje kommer det på markedet og blir tatt i bruk av kvinner over hele verden om noen år. Jeg visste at dette produktet ville fungere, så det er gøy at det ikke lenger er bortgjemt i skuffen.

 

Spørsmål:  Hva ser dere for dere videre i forskerkarrieren deres Simone og Vegard?

Vegard: Jeg drømmer om å finne ut av dette med hjernen og strømninger som jeg forsker på, men jeg må også være realistisk og innse at det ikke kommer til å bli enkelt. Så er det en glidende overgang mellom forskning og næringsliv, så kanskje jeg på sikt gjør noe eget.

Simone: Jeg har veldig lyst til å starte noe selv, og det er skummelt å si det, men jeg er i gang. Å starte et eget selskap og utvikle et legemiddel som kan bety en forskjell for pasienter, det hadde vært gøy. Jeg tror det er en veldig morsom og utfordrende reise, og jeg er heldig som har veiledere som jobber og tilrettelegger for meg slik at jeg kan gjøre dette.

 

Spørsmål: Hvorfor jobber dere med det dere gjør nå?

Vegard: Når jeg tenker tilbake så er det helt tilfeldig. Jeg hadde ingen plan om hva jeg skulle bli på videregående skole. Jeg likte matte og fysikk, og tok utdanning innen det, og det var kjempegøy. Da jeg tok bachelorgraden så fikk jeg sommerjobb på Simula. Dette var i 2013, og etter det så har de fortsatt å tilby meg stillinger og forskningsprosjekter.

Jónas: Jeg er utdannet lege og jobbet mange år som allmennlege i Vestfold. Da jeg flyttet fra Vestfold til Oslo av familiære grunner hadde jeg ikke noe jobb å gå til og jeg visste heller ikke hva jeg hadde lyst til å gjøre. En venn av meg jobbet i Radiumhospitalets Forskningsstiftelse og tilbød meg en prosjektstilling på seks måneder så jeg kunne få tid til å tenke på framtiden, og etter det har jeg blitt der.

Bjørn: Det er vel neppe helt tilfeldig, selv om Vegard og Jónas sier det, men det virker jo sånn for min del og, at jeg studerte farmasi og så senere kom over i Photocure og så er her i inkubatoren. Men det er vel ikke helt tilfeldig. Vi blir jo påvirket av omgivelsene våre: Tenk bare på hva dere gjør her på Ullern og blir eksponert for her i Oslo Cancer Cluster Innovasjonspark. Selv om ting virker tilfeldig noen ganger, så er det ikke det.

Bjørn Klem forteller mer om sin bakgrunn som farmasøyt. Foto: Elisabeth Kirkeng Andersen.

Jónas: Det du snakker om nå Bjørn, kalles SERENDIPITY på engelsk eller serendipitet på norsk, noe som kan oversettes som en form for utilsiktet oppdagelse eller en positiv overraskelse ved søken etter noe annet.

For eksempel var jeg en lømmel på videregående, men ville studere medisin, men det hadde jeg jo ikke karakterer til. Så en dag ringer broren min som er president i ANSA, som er foreningen for norske studenter som studerer i utlandet. Han forteller at alle islendinger kommer inn på førsteåret på medisin i Island, og siden jeg er islandsk statsborger, så ble det veien inn. Det er typisk serendipity.

Simone: Jeg tok realfag på Ullern og vurderte medisin fordi det var et trygt valg. Men jeg var jo ikke egentlig interessert i pasientkontakt, så jeg var veldig usikker. Jeg snakket mye med Ragni som jeg hadde i biologi, og hun oppfordret meg til å studere molekylærbiologi på universitetet.

Jeg ar veldig i villrede der de første årene, for jeg ville studere noe og jobbe med noe som har en verdi og nytte for andre, der jeg kan gjøre ne forskjell. Jeg fant heldigvis gruppen til Jan Terje Andersen og Inger Sandlie, og der har jeg fått masse backing til å gå min vei og være innovativ.

Inger Sandlie er forøvrig mitt idol som forsker og innovatør. Hun har flest innovasjoner registrert ved Inven2, teknologioverføringskontoret til Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus, og stå blant annet bak Vaccibody, som nylig inngikk Norges største lisensavtale innen bioteknologi.

Simone og Ragni: Ragni Fet, tidligere kreftforsker nå biologilærer ved Ullern, var helt avgjørende for studievalget til Simone. Foto: Elisabeth Kirkeng Andersen.

 


Artikler om mentormøtene fra førsteårseleven på Forskerlinja 2019/2020: