«Programmering skal inn i skolen har Regjeringen bestemt, men da må først lærerne kunne det, kunne lære det bort og ikke minst bruke det relevant inn i fagene som elevene tar.»
Slik åpnet Cathrine Walhstrøm Tellefsen sitt foredrag. Hun leder UiO:Profag, et kompetansesenter for undervisning i realfag og teknologi. Gjennom nær en time fortalte hun de vel 60 lærerne som underviser i fagene biologi, matte, kjemi, teknologi og forskningslære og fysikk, om hvordan de kan bruke programmering inn i undervisningen.
Programmering > koding
«Husk at programmering er mer enn koding. Datamaskinen endrer spillereglene og vi har fått en større matematisk verktøykasse som gir oss muligheten for å se på store datasett, for eksempel», forklarer Tellefsen engasjert.
Selv var hun særs lite engasjert i programmering for noen år siden, men etter påtrykk fra ledere ga hun det en sjanse, og har selv erfart hvordan programmering kan brukes inn i hennes fag som er fysikk.
«Jeg har selv vært fysikklærer i mange år på videregående skole i Akershus, så jeg vet hvordan dere har det,» beroliget hun tilhørerne. Og smittet nok mange med engasjement over mulighetene programmering gir.
«Ta biologi. Her kan programmering brukes til å lære bort bestandsvekst i en populasjon av dyr. Elevene skjønner mer av logikken bak bruken av den matematiske formelen og hvordan en økning i bæreevne eller populasjon endrer størrelsen på populasjonen voldsomt. Min erfaring er at de fort begynner å leke seg med tallene og får en bedre forståelse for sammenhengene,» sier Tellefsen.
Og da pausen kom klødde det i fingrene til noen og enhver om å regne og programmere selv.
Kunstig intelligens i kreftbehandling
Men før vi kunne ta i bruk læringen selv, kom Marius Eidsaa fra selskapet OncoImmunity på besøk. Han har selv bakgrunn som fysiker og bruker algoritmer, programmering og kunstig intelligens hver dag i sitt arbeid.
«OncoImmunity har utviklet en metode som kan finne nye antigener som igjen andre selskaper kan bruke for å utvikle kreftvaksiner,» sier Eidsaa.
Han forklarer kort prinsippet bak immunterapi der kreftbehandling aktiverer kroppens eget immunforsvar til å gjenkjenne og ta ut kreftceller som tidligere har gjemt seg for immunsystemet. De nye antigenene, såkalte neoantigener, er sentrale her.
«Produktet vårt er en software som heter Immuneprofiler. Vi bruker pasientdata og kunstig intelligens og får en rangering av antigener som er aktuelle for å utvikle persontilpassete kreftvaksiner til den enkelte pasient,» sier Eidsaa.
OncoImmunity har i dag nær 20 ansatte fra 10 nasjonaliteter og er i disse dager blitt CE-merket som første selskap i verden innen sitt område.
Eidsaa sin gjennomgang av bruk av programmering i arbeidet til selskapet vakte stor interesse og spørsmålene nær haglet fra engasjerte lærere.
Programmering i praksis
Etter en kort kaffepause er det klart for å teste ut programmering i praksis. Selv testet jeg ut programmering i biologi ledet av Monica, som er lærer på Ullern. Hun tar etterutdanning i programmering nå, og er blitt ganske så dreven viste det seg.
«Nå skal dere programmere proteinsyntese,» sier Monica med den største ro. Sammen begynner vi å drodle på logisk hva vi trenger å finne ut av, hvilke parametre kan vi bruke i en formel for å få programmet Python til å finne proteiner for oss.
Siden biologikunnskapene er litt rustne, så går det tregt, men når Monica går gjennom løsningen så er det fascinerende logisk og enkelt. Men det gjelder å holde tungen rett i munn og ikke minst ha et jukseark med koder ved siden av 😉