Mentormøte: Mange veier til mål

Elevene på andreåret på Forskerlinja ved Ullern videregående skole er godt vant med å ha mentorer som følger dem gjennom skoleåret og inspirerer og utfordrer dem. I år har de med unntak av Øyvind Kongstun Arnesen, fått nye mentorer:

• Henrik Sveinsson, forsker i fysikk ved Universitetet i Oslo
• Steven Ray Wilson, kjemiker og professor ved Universitetet i Oslo
• Janne Nestvold, leder av laboratoriet i Oslo Cancer Cluster Incubator
• Severin Langberg, doktorgradsstudent i maskinlæring og kreft ved Kreftregisteret. Han var ikke tilstede.

Møtet med mentorene startet med at mentorene kort introduserte seg selv for elevene, før det ble åpnet for en spørsmål & svar sesjon.

 

Henrik Sveinsson:
Jeg ble veldig fascinert av krakket og finanskrisen i 2008 og hvordan de brukte matte for å tilsløre lureriet i blant annet Lehman Brothers. Jeg søkte meg til Norges handelshøyskole i Bergen for å studere økonomi. Der skjønte jeg fort at jeg burde vært på Universitetet i Oslo og studert samfunnsøkonomi, så jeg gjorde det i stedet. Tilfeldigvis tok jeg et fag i fysikk og ble veldig interessert i det, og så endte jeg opp som fysiker.

 

Steven Ray Wilson:
Steven studerte først psykologi, men hoppet over til kjemi, og er i dag professor ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han og studentene hans jobber mye med legemidler, narkotika og doping, og bruker kjemi til å ta målinger av konsentrasjoner i kroppen. Kjemi er kjernen av det jeg syntes var kult, sa han til elevene på Forskerlinja om hvorfor det ble kjemi. Ved siden av forskningen er Steven musiker, og han har jobbet som det profesjonelt i perioder også og har fått en Spellemannspris. Han oppfordrer elevene til å ha en lidenskap ved siden av jobben. I et av forskningsprosjektene han leder dyrker de mini-organer for raskere å teste effekten og bivirkningen av  legemidler, som et alternativ til dyremodeller.

 

Øyvind Kongstun Arnesen:
Øyvind er utdannet lege og har jobbet som kirurg og ledet selskapet Ultimovacs. Han fortelller elevene at veien dit ikke var helt rett fram:

Jeg droppet ut av videregående skole og gikk lenge på sysselsettingstiltak for arbeidsledig ungdom. En av jobbene var å vaske reagensrør på laben på Tannlegeskolen. Etter hvert fikk jeg mer spennende oppgaver og fikk være med på forskning på fluor i drikkevann blant annet. Så fullførte jeg videregående ved å gå på voksengymnas og jobbet så på Dikemark som ufaglært. Der bestemte jeg meg for å studere medisin og tok opp fag og kom inn.

Etter det jobbet jeg mye med å utvikle en vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse ved Folkehelseinstituttet. Jeg er veldig stolt av å ha vært med på det, for dette er en vaksine som redder hundretusenvis av menneskeliv.

 

Janne Nestvold

Janne drifter forskningslaboratoriet i Oslo Cancer Cluster Inkubator og følger opp oppstartsprosjekter. Hun har en doktorgrad i immunologi og har bakgrunn som kreftforsker ved Institutt for kreftforskning og flere andre steder. Før dette studerte hun sosialantropologi og jobbet med rusmisbrukere i Oslo kommune. Der ble hun fascinert av kombinasjonen rus og psykologi, og på grunn av det studerte hun så biologi.

 

Spørsmål & svar

---

Steven, hva liker du av musikk utenom ditt eget band?
Det å spille i band og være kreativ er på mange måter ganske likt det å være forsker. Miles Davies er min største musikalske helt. Han var ekstremt innovativ og en tøff fyr som ikke var redd for å gjøre feil. Dersom de spilte feil i bandet så var poenget at de skulle bruke feilen til å gjøre noe nytt med dette i musikken.

Det å gjøre feil handlet mer om hvordan man håndterte det. Det er noe med det å bruke det uperfekte kreativt, det tar jeg med meg i livet generelt og i forskningen.

 

Øyvind, hvordan var dagene når du jobbet som kirurg?
Når jeg gikk vakter så var de på 27 timer i strekk. Vi startet kl 07:00 om morgenen med morgenmøte der vi skulle lære noe nytt. Så hadde vi en gjennomgang av alle pasientene vi skulle operere den dagen, og fordelte oppgaver og operasjoner. Vaktteamet fikk lette operasjoner, så de kunne bistå akuttkirurgene ved Oslo universitetssykehus når de fikk inn alvorlige skadede. Var du heldig så fikk du sove litt på natta. Så var det neste morgen. Da var det morgenmøte for å rapportere om hva som hadde skjedd på vakten, og så skulle du gå visitt til pasientene. Men det nektet jeg. Det er ikke greit for pasientene at det kommer en utslitt, trøtt lege inn for å prate med dem.

Janne, hvordan går man fram til å få et sikkert resultat når man forsker?
Forberedelser er halve jobben. Jeg jobbet mye med dyreforsøk og da må du tenke gjennom alt på forhånd: Doseringer av syke dyr og friske dyr og alt rundt. Det koster mye å gjøre disse forsøkene, så det er viktig at de er riktig satt opp. Etterpå så analyserer man resultatene i en forskningsgruppe, og deretter publiserer man resultatene. Og om andre siterer forskningen så spres den i miljøet, og får betydning for annen forskning innen samme felt.

 

Spørsmål til alle, hvorfor ville dere være våre mentorer?

Janne:
Jeg vil at dere skal vite at det er en spennende vei å gå innen forskning. Dere er daglig i kjernen av det hele her på Oslo Cancer Cluster Innovasjonspark. Her er det mange muligheter med inkubatoren og Institutt for Kreftforskning. Jeg vil være med på å vise dere mulighetene som er.

Steven:
Det er morsomt å følge deres ferd. Som jeg fortalte dere om i stad så har jeg vært veileder for over 40 studenter så langt, og det er som å være i en tidsmaskin. Om noen år kommer dere til å gjøre faglige og profesjonelle ting som er fantastisk kult, så det er gøy å være med og observere og hjelpe litt i deres liv.

Henrik:
Vet ikke helt egentlig, men jeg sa ja meg en gang. Det føles viktig, når jeg tenker gjennom det nå. Å gi dere innsyn i fysikk og bidra i de valgene dere skal ta.

Øyvind:
Noe av det morsomste jeg gjør er jo å undervise og jeg kan jo ikke si nei når jeg er styreleder i Oslo Cancer Cluster. Nei, da, men helt ærlig det er så gøy å bidra som deres mentorer, så det er grunnen.