Hopp til innholdet

Internasjonalisering og etikk

Entreprenørskapselevene på Ullern videregående skole har store spørsmål på timeplanen, som internasjonalisering og etikk. For å belyse temaet fikk de i april 2021 igjen besøk av Øyvind Kongstun Arnesen som også hadde pratet med dem om kapitalinnhenting tidligere i semesteret. Det ble en spennende og aktuell seanse om strategi, vaksiner, etisk fordeling av vaksiner og mye annet.

Tirsdag 20. april er halve entreprenørskapsklassen fysisk til stede i klasserommet, mens resten følger med på Teams. Slik er «ståa» når undervisningen må tilpasses smittevernreglene i en pandemi.

Tema for timen er internasjonalisering og etikk, og til å sette i gang diskusjon og dele av sin erfaring, er Øyvind Kongstun Arnesen hentet inn som foredragsholder.

Kongstun Arnesen har bred erfaring som lege, medisinsk leder i flere globale farmasibedrifter, tidligere leder av vaksineselskapet Ultimovacs og styreleder og medlem i flere bedrifter.

Elevene hørte ham sist da han pratet med dem om kapitalinnhenting tidligere vinteren 2021. Du kan lese en artikkel fra dette her.

«Born global»

Øyvind Kongstun Arnesen klarte å engasjere elevene på entreprenørskap med sine refleksjoner og erfaringer med internasjonalisering og etikk fra legemiddelbransjen.

Kongstun Arnesen forteller at norske biotekselskaper, som Ultimovacs som han ledet gjennom 10 år, er såkalte «born globals». Det betyr at å gå internasjonalt ikke er et spørsmål for bedriften, det er en nødvendighet.

–Det norske hjemmemarkedet er så lite at det er ikke aktuelt å utvikle en behandling kun for bruk i Norge. Selve utviklingen av kreftvaksinen som Ultimovacs jobber med, må også skje i utlandet gjennom kliniske studier, det samme gjelder godkjenningen av den, så bedriften har høy tilstedeværelse internasjonalt fra dag én, sier Kongstun Arnesen.

Et viktig strategivalg for bedrifter som utvikler medisiner er om man skal gå hele veien til markedet selv for å selge den, eller lisensiere ut produktet til de store globale farmasibedriftene.

–Dette er ikke et valg bare biotekbedrifter må ta. Ta naboen min for eksempel. Han selger capser. De bygger en merkevare og strategien er å bygge en så stor merkevare at de blir attraktive for oppkjøp på sikt. Omtrent samme strategien har Ultimovacs. Vi jobbet med, og bedriften jobber fremdeles med, å utvikle et så bra produkt som gjør det attraktivt for lisensiering, sier Kongstun Arnesen.

Markedsføring av bedriften er et viktig element for å lykkes med en strategi om å bli kjøpt opp eller lisensiere ut et produkt. For Ultimovacs er målgruppen de må markedsføre seg mot de internasjonale farmasibedriftene, og ikke folk flest. Det er farmasibedriftene som er potensielle samarbeidspartnere og kunder.

En av elevene lurer på hvilke samarbeidspartnere Ultimovacs har.

–Det er per nå tre større farmasibedrifter: Bristol Myers-Squibb, Merck og Astra Zeneca, sier Kongstun Arnesen.

Og med stikkordet Astra Zeneca kom spørsmålene fra elevene som perler på en snor, og dreide seg kjapt over til koronavaksinene og fordeling av vaksiner i verden i dag.

Koronavaksiner og etikk

Elev: Kan for eksempel koronavaksinen til Astra Zeneca skape mistillit mot kreftvaksinen Ultimovacs utvikler?

Kongstun Arnesen: Nei, det tror jeg ikke. Kreftvaksiner er helt annerledes. Det er en vaksine som fjerner alvorlig sykdom, og noe helt annet enn den vaksineringen vi ser nå i pandemien mot koronaviruset, for å hindre alvorlig sykdom. Dessuten er det veldig få som får bivirkningene av Astra Zeneca vaksinen. Om du snur det på hodet så kan du heller spørre om hvor mange flere som kan dø av korona om de ikke blir vaksinert med denne vaksinen, men det hører vi ikke noe om i media.

Elev: Jeg har hørt det er snakk om at EU ikke vil lisensiere ut koronavaksiner til Afrika, stemmer det, og kan de bestemme det?

Kongstun Arnesen: Det er et godt spørsmål. Jeg skal komme tilbake til dette med distribusjon av vaksiner globalt, men først vil jeg gå litt tilbake i historien.

I serien «It´s a sin» fra 2020 beskrives HIV/AIDS epidemien gjennom en vennegjeng i London.

HIV/AIDS- epidemien er kanskje ikke noe dere husker. Vi så sykdommen først hos homofile menn, og så andre. De døde av total immunsvikt, og det var et kappløp for å lage medisiner som kunne stanse dette. Jeg var kommunelege i Lofoten da dette raste som verst i Norge. Myndighetene opererte med at et «worst case scenario» på at 30 % av befolkningen i Norge kom til å dø. Så kom medisinene, og det var som å skru av en bryter. Pasientene som ble lagt inn før de hadde medisiner, ble lagt inn for å dø. Da de første dosene av medisinene kom, så ble pasientene friske og skrevet ut.

Spørsmålet ble så: Hvordan skal vi fordele dette utover i verden. HIV/AIDS var et mye større problem i for eksempel Afrika, det vil si i land uten betalingsevne. Da ga legemiddelselskapene bort gratis lisenser eller lisenser til svært rabatterte priser til en fabrikk i India som produserte vaksinene, som igjen kunne selge til fattige land. Dette gjorde at medisinene ble tilgjengelig for mange flere.

En annen måte å gjøre dette på er for eksempel gjennom organisasjonen COVAX. Dette er et samarbeid mellom rike land som kjøper inn vaksiner på vegne av fattige land.

En utfordring er at selskapene som utvikler nye vaksiner eller medisiner må ha et økonomisk insentiv for å gjøre dette, de kan ikke gjøre det gratis. Israel forhandlet selv med legemiddelindustrien om å kjøpe inn vaksiner mot korona, men de har også betalt fem ganger så mye som andre land, og det kan ikke alle gjøre.

Spør dere meg så er fordelingen av legemidler i verden i dag fullstendig uetisk og preget av at legemiddelindustrien på mange måter er i en utpressingssituasjon. De utvikler medisiner som kan redde liv og har da muligheten til å ta høy betaling. Samtidig så kan de ta et valg og si til eierne eller investorene sine, at de ønsker å ta en fornuftig betaling for medisinen sin, og ikke en betaling for å få maksimal profitt. Vi hadde denne diskusjonen med eierne våre i Ultimovacs, og det gledet meg å se at de så det som positivt at vi ikke ønsket å ta den høyest mulige prisen.

Spørsmålene ble mange etter hvert og diskusjonen fortsatte livlig. Vi skal ikke gjengi alt her, til det blir denne artikkelen for langdryg, men vi tar med et siste spørsmål.

Elev: Hvorfor produserer vi ikke vaksiner i Norge?

Kongstun Arnesen: Vi har ikke vaksinefabrikk i Norge. Vi hadde det for syv til åtte år siden på Folkehelseinstituttet. Da den ble besluttet nedlagt ønsket et internasjonalt selskap og overta deler av utstyret og sette opp sin egen produksjon av vaksiner her. Men norske myndigheter ble kravstore i forhandlingene og selskapet valgte å satse på å bygge opp en fabrikk i et annet land. Norge tullet seg rett og slett bort i forhandlingene her med å be om en for høy pris, og da gikk det som det gikk.